Connect with us

Intervjuer

Heien Hansen: Om podcast-suksessen, barndommen og VIF-overgangen

Published

on

Foto: Toppserien

Etter tre år i Kolbotn bestemte Sigrid Heien Hansen seg for å ta et steg videre i karrieren og prøve lykken i Vålerenga som har store ambisjoner på damesiden. Med to uker igjen til seriestart har vi nå tatt en prat med den blide jenta fra Sandane i forkant av sesongen.

24-åringen har tidligere spilt for Arna-Bjørnar og Kolbotn i Toppserien før hun nå tar steget opp til Vålerenga. I ung alder reiste hun hjemmefra for å satse på fotball, og var fast bestemt da turen gikk til Fortuna Ålesund. Hun skulle bli fotballspiller.

Nå har hun nylig gjennomført første sesong med podcasten Hunpresterer som hun har hatt sammen med lagvenninnen Andrine Tomter. Det ble en stor suksess for Vålerenga-duoen som nå også ønsker å oppleve noe stort på fotballbanen denne sesongen.

Podcastsuksess

SUKSESS: Andrine Tomter (til venstre) og Sigrid Heien Hansen har hatt stor suksess med Hunpresterer. Foto: Peter Hellesøy

– La oss starte med å snakke litt om Hunpresterer. Hvordan kom dere på denne ideen?

– Det startet med at Jens August Dahlsegg som har ansvar for media og kommunikasjon og sponsor i Vålerenga, hadde lyst til å lage et garderobekonsept der vi hadde en garderobepodcast innad i VIF. Han spurte meg og Andrine om det, men vi var litt mer giret på å ta opp viktigere tema som baksiden av medaljen og det å prestere. Det ble mye større enn det vi hadde tenkt. Så var det veldig tilfeldig knyttet opp til Fremantle som er produsenten. De gikk med på å satse på oss som et prosjekt, og da ble det plutselig Erna Solberg som gjest snart. Det bare blåste opp.

– Det startet egentlig veldig enkelt også bestemte vi oss alle tre for at: “faen heller, nå går vi all-in! Nå er coronaen her og nå har vi tid til å gjøre alt vi kan”.

Selv om Dahlsegg kom opp med ideen var Tomter og Heien Hansen veldig klare på at det skulle føles ekte og at det skulle komme fra deres perspektiv. Det tror Hansen har ført til suksess.

– Ja, han startet på en måte podcast-forslaget, men jeg og Andrine har tatt veldig eierskap til innholdet. Den dynamikken har vært veldig fin. Jeg føler at det har vært veldig autentisk det som har blitt snakket om, fordi det har virkelig kommet fra en spiller og vi jenter sitt ståsted. Det har føltes veldig eget og ekte det som har blitt delt og det er det som jeg tror at folket responderer såpass bra. Det føles liksom ut at det ikke er scriptet da, for å si det sånn.

Med null erfaring fra tidligere kastet duoen seg inn i prosjektet. Det førte til noen utfordringer i starten, kan Heien Hansen fortelle.

– Aldri. Du skulle ha hørt den første episoden vi spilte inn. Når jeg hører den nå så tenker jeg bare herregud! Hun klippet sikkert 250 klipp. Det tok noen episoder før vi var litt varme i trøya. Ingen erfaring tidligere, sier hun lattermildt.

– Helt ærlig så har jeg nesten aldri hørt på podcast før. Det er litt dumt å si når jeg har en egen, men jeg hadde liksom ikke noe spesielt forhold til podcast. Jeg hadde hørt på “Tusvik & Tønne” noen ganger og “sånn er du”, den der personlighetspodcasten. Men Andrine hadde hørt masse på podcast. Det er nok mange vi har hentet inspirasjon fra, men helt ærlig så hadde jeg null peiling. Jeg kan ikke helt tydelig si de eller de.

10 episoder er nå blitt spilt inn og lyttertallene har vært meget gode. Duoen sier seg meget fornøyd med første sesong av podcasten.

– Vi synes det har gått helt sykt bra! Det har vært litt sånn; veldig kjekt å høre at mange hører på, men de vi har hørt fra òg, har betydd veldig mye for oss. Alt i fra unge jenter til håndballspillere som spiller på elitelaget til Viking, til voksne. Mangfoldet har vi nådd da og det har vært veldig givende. Jeg føler virkelig at det har gått bra.

Responsen fra lytterne har også vært meget god, sier hun. På deres Instagram har duoen gitt hverandre flere pinlige utfordringer i gjennom sesongen som hun tror har hjulpet på. (Eksempel på dette kan du se til høyre).

– Veldig! Spesielt med vår Instagram føler jeg det hjalp veldig å ha den siden i tillegg til podcasten. Da følte jeg at de kunne få et ansikt til stemmene de hører på. I tillegg så ble det på en måte en “humor-kanal”. Der har vi fått veldig mange skriftlige tilbakemeldinger og det har gjort alt verdt det! Vi har brukt ganske mye tid på det her. Så ja; veldig god respons!

Hun kommer samtidig med en gladmelding til alle lyttere av podcasten. Til høsten er sesong to i gang – og det starter med storfint besøk!

– Om det blir august/september, det kommer tidlig høst. Vi skal starte med et bang, med Erna Solberg, så det blir bra!

Startet karrieren i Sandane

Heien Hansen vokste opp på Sandane hvor hun startet sin fotballkarriere, som bød på noen utfordringer. Laget manglet damelag, men Heien Hansen sier at hun allikevel har vært heldig.

– Sandane er en klubb som har veldig mange gode folk rundt klubben, men da jeg var liten var det ikke noe damelag å se opp til fordi de hadde ikke noe damelag da jeg var liten. Da var det jentelag og sånn. Men jeg var veldig heldig med mine årskull. Jentene som var 95-årgang og egentlig 94 og 96… det var en sterk årgang! Jeg hadde veldig gode folk rundt meg, men noe klubb som satset føler jeg ikke at Sandane var. De var gode på å fortelle meg: “du har mye fotball i deg, du har talent og du kan trene med guttene”. Så de var gode til å ta hånd om meg, men det var ikke noe akademi, ikke tørrsatsing som mange andre har gjort. Det var det ikke.

I likhet med flere andre kvinnelige spillere trente hun med guttene for å få testet seg på høyest mulig nivå. Det er noe hun satte ekstremt pris på.

– Jeg elsket å trene med guttene. Guttene var like gamle som meg og noen som var litt eldre enn meg også. De behandlet meg som om jeg var en av de, og det var veldig kult. Treneren ville også veldig at jeg skulle være der. Å trene med guttene var en veldig god erfaring for meg, men å trene med jentene var også veldig kjekt. Med guttene fikk jeg utfordringene som jeg trengte og var veldig pushet på å trykke til i duellene og sånt, mens med jentene så fikk jeg selvtilliten og. Jeg kunne dyrke de tingene jeg var best på. Det var en god kombo å ha begge deler, synes jeg.

I tillegg til fotballen spilte også Heien Hansen håndball i lang tid – så mye at man trodde hun skulle bli håndballspiller.

– Jeg drev med håndball og spilte til jeg var 15. Det var en periode der jeg fikk beskjed av kretstreneren min om at det så ut som jeg skulle bli håndballspiller fordi jeg trente så mye håndball. Men det var nok fordi at etter fotballsesongen, spilte jeg håndball for å holde meg i form. Men jeg synes også det var dødskjekt! Tvillingen min gjorde det. Håndballen var med meg helt til jeg flyttet til Aalesund da jeg var 15.Jeg har aldri vært lei av fotball og det tror jeg er litt fordi jeg fikk vekslet litt mellom idrettene da jeg var ung.

– Hva tenker du om å kombinere flere idretter i ung alder?

– Jeg tror det er en god idé. Jeg har mange eksempler på venninner som jeg synes var veldig gode, men som hadde en veldig akademisk ensidig tilnærming til fotball. Det kan selvfølgelig gå for mange, men for mange kan det være litt som en fallgruve. Det å ha en allsidig idrettsbakgrunn gjør deg bare mer rustet. Du får god koordinasjon og jeg tror du gjør deg bedre.

– Min største frykt var å bli lei av fotball og jeg tenker at å drive med flere idretter hvert fall til du er 15, er perfekt. Da får du trent allsidighet og det er ikke nødvendig å dø av å trene på første- og andretouchet når du er 12. Det er bedre at du har glede av og kan terpe litt når du blir litt eldre.

– Er det noe du har tatt med deg fra håndballen inn i fotballen, tror du?

– I fotball er det viktig å dra på seg en spiller før man slipper ballen videre, men det er enda viktigere i håndball fordi det er så lite rom. Det å gjøre en bevegelse eller et pådrag for andre, lærte jeg i håndball, som jeg har tatt med i fotball. Hvis du slår den tidlig fra deg, spiller du egentlig spilleren din i press. Det er sånn man virkelig må i håndball som jeg har tatt med meg i fotball. Jeg har også tatt med meg den trøkken i håndball til fotball. I fotball så er det mye større. Du får ikke nødvendigvis den svære duellen, men det må du i håndballen, hvor det er hardt mot hardt. Den “gutsen” og modigheten man har i håndballen, den har jeg tatt med meg i duellspillet i fotballen. Jeg er ikke redd for å smelle til!

Hvorfor valgte du fotballen?

– Siden jeg var fire år har jeg vært forelsket i fotball. Jeg elsker fotball! Det er en sånn frihet, en frihetsfølelse. Jeg føler det er der jeg er mest meg selv. Det gjør nok at jeg den dag i dag i en alder av 24 bare – det er der jeg vil være. Hvorfor fotball? Jeg tror nok det er fordi det er der jeg føler jeg er mest meg.

– Du sier at du flyttet hjemmefra da du var 15 år gammel. Hvordan var det å reise i så ung alder?

– Det var litt av utfordringen når det ikke var topplag i mitt fylke. Jeg fikk valget om å flytte dit for å spille toppfotball og for å få en mer spisset og mer profesjonell hverdag. Samtidig så ville jeg ikke helt opp på det tidspunktet, fordi jeg var 15 og hadde lyst å spille i 1. divisjon for å dyrke den jeg var, få selvtillit og spilletid. Men det var et stort sprang.

– Jeg husker familien min. Spesielt pappa var skeptisk til at jeg alene skulle flytte fire timer unna, bytte videregående og slike ting. Det var veldig slik at man skulle være hjemme til man var 18 også skulle man flytte etter videregående. Det var liksom det som var det normale. Men jeg sa til pappa: “nei, jeg skal flytte”, og jeg så meg aldri tilbake egentlig.

– Det var noen ganger jeg tenkte, “hva i helsikke er det jeg har gjort?”. Men treneren i Fortuna hadde veldig troen på meg og jentene som var der, var fantastiske. Jeg følte meg hjemme ganske tidlig selv om jeg i ettertid tenker litt at “oj! Ja, Sigrid… det var modig!”

– Hvis du skulle ha gitt noe tips til unge jenter eller gutter som i dag drømmer om å bli som deg, hva hadde det vært?

– Mitt tips handler om å jobbe hardt og i fotballen i dag, er man avhengig av å være godt trent og avhengig av å ha en mentalitet om at du må jobbe hardt. På lik linje som at du skal trene deg for et skudd, må du og trene hodet ditt for at du er nødt til å jobbe som faen. Der er kvaliteten veldig viktig når du skal ta steg. Det er ofte der du blir målt først. Mitt tips til unge er å jobbe hardt og legge ned timene som skal til. Samtidig må man tro på seg selv, det er det aller viktigste. Det er mange eksempler på unge barnestjerner som ikke lyktes, og mange som ikke var det, som lyktes. Hvis du virkelig, virkelig har lyst, må du bare jobbe så får du det til.

Elsker utviklingen

– Hadde du noen kvinnelige forbilder på denne tiden?

– Det er trist å si det, men nei. Det er litt det etter at jeg har tatt over podcasten og. Jeg kunne ønske at jeg hadde et bevisst forhold til de som var gode damer da. Jeg visste om Solveig Gulbrandsen, men hadde aldri sett hun spille fordi det var ingen kamper på tv som jeg kunne se. Jeg kunne ikke akkurat fly til Oslo for å se hun spille. Så, nei… ingen kvinnelige forbilder har jeg hatt. Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt det. Nå har jeg det! Nå ser jeg opp til de. Det er det jeg har lyst til å endre.

– Hva synes du om at dette nå endres?

– Jeg elsker det! Jeg elsker spesielt Ada Hegerberg og Graham Hansen i spissen, men føler at i Toppserien så er klubbene veldig flinke til å nå ut til de yngre. Jeg vet at i de klubbene som er i Toppserien, har man forbilder i klubb. De som spiller på jentelaget til Vålerenga kan nå se opp til oss fordi nå vet om oss. Også i Kolbotn og i Røa har man kvinnelige forbilder. Hadde det bare vært en jeg kunne se opp til i Sandane som ble synliggjort… Det var mange jeg kunne se opp til i Sandane, men du skjønner litt hva jeg mener – at de blir fremmet. Jeg elsker at det endres og nå har vi globale norske stjerner.

I løpet av de siste årene har satsingen på damefotballen og dekningen vært en helt annen enn i tidligere år. Som følge av dette vokser nå forbildene fram i langt større grad, og Heien Hansen er veldig glad for det.

– Det hjelper masse på og derfor er det bra at dere gjør det dere gjør og at man får en utvikling på det. For det er det som trengs. Jeg tror man følger med hvis man vet at man finnes, men man vet ikke at man finnes.

Norsk fotballhistorie ble skrevet: – Hun er dritrå!

Fredag formiddag ble også norsk fotballhistorie skrevet da Renate Blindheim ble presentert som ny hovedtrener for andredivisjonslaget Sotra. Hun er nå den første kvinnelige hovedtreneren som leder et norsk herrelag i en av de tre øverste divisjonene.

Heien Hansen smiler når hun får vite nyheten som hun på daværende tidspunkt ikke visste om enda.

– Herregud. Nå kjente jeg det i magen av glede. Åh så fett! det er bra! gliser hun.

– Jeg elsker det. Jeg synes hun er dritrå som tør det, men hvorfor skulle hun ikke tørre det? Det er ærlig å si at det er modig å være den første, og all cred til den dama. Jeg synes det er rått!

– Tror du dette vil øke sjansene for at flere går den samme veien?

– Jeg tror det. Jeg tror man trenger at noen går foran og er den første. Det gjelder masse. Det gjelder litt alt; noen må være den første. Jeg synes det er dødskult at hun er først og jeg håper at det er mange jenter som følger etter. Det er dritkult at hun er trener for et herrelag!

Trives i ny klubb

Før denne sesongen valgte Heien Hansen å forlate Kolbotn for å signere for Vålerenga. Etter to år i klubben var det hovedstadslaget som stakk av med signaturen i kamp mot både Kolbotn og LSK Kvinner. Nå har Vålerenga-spilleren fått en helt annen hverdag i ny klubb som satser stort på damefotballen.

– Overgangen har vært super. Det var trist å forlate Kolbotn på mange måter. Det er en klubb som har gjort mye for meg, men jeg følte at jeg satte meg selv litt først og hadde lyst til å få hverdagen litt mer profesjonell. Der har Vålerenga virkelig levert. Jeg føler jeg utvikler meg hver dag. Jeg føler de virkelig er der for meg som fotballspiller og som person. Jeg er kjempefornøyd!

– Kolbotn gjør en fantastisk jobb med det de har, men det er jo ikke til å stikke under en stol at Intility er stadion og fasilitetene har en del å si i den profesjonelle hverdagen. Det er en stor forskjell for meg å gå på Initilty sin gressmatte kontra å spille på Sofiemyr, og jeg kunne ønske at Sofiemyr fikk litt hjelp. Jeg merker også at jeg har flere folk rundt. Penger har dessverre veldig mye å si og Vålerenga har et bedre utgangspunkt til å ha flere folk rundt deg. Det gjør at det blir mer profesjonelt. All honnør til Kolbotn, de gjør så godt de kan av det de har, og det er veldig bra. Jeg merker at med bedre økonomiske betingelser så har man ofte et level opp på de fleste instanser. Det har gjort en forskjell for meg.

Unik mulighet ved å spille for Vålerenga

Å spille for Vålerenga byr også på en unik mulighet: Å få spille på Intility Arena. Det er noe midtbanespilleren trives godt med.

– Jeg elsker det! Jeg synes det er veldig kult. Det føles veldig i klubben at vi er veldig likestilt og det synes jeg de er gode på. Det føles veldig bra å ha den store garderoben, gå ut på gressmatta, gå inn. Jeg tror det er så nært du får profflivet. Jeg tror ikke det er så mange klubber som har det så mye annerledes i Europa. Det er jo top-notch. Det føles veldig bra, sier hun.

Det er ikke så mange lag som får muligheten til å spille på herrelagets stadion enda, men fra og med neste sesong vil Reading sitt damelag få spille på Madejski Stadium. Dette som eneste lag i Englands toppdivisjon.

– Er dette noe du synes flere bør få lov til?

– Jeg synes det. Det er en viktig del av å føle at man er i samme klubb. Jeg føler med engang at hvis vi skulle ha spilt på en annen bane enn Initility, hadde ikke jeg følt meg en del av Vålerenga. Jeg tror at det er helt avgjørende for at damene og herrene skal føle at de er i samme klubb selv om de har samme logo. Hvis det er mulig å få det til, hvis det er en stadion som herrelaget bruker og man har damelag i samme klubb, synes jeg det bare skulle mangle at de får ha samme fasiliteter som herrene.

Men hvordan er forholdet mellom herrene og damene ellers?

– Vi sier alltid hei til hverandre og heier på hverandre. Men det er klart at det har vært litt utfordrende nå med coronaen, hvor vi har vært nødt til å være i to ulike grupper. Men det er veldig hyggelig stemning mellom oss. Jeg føler at vi har ryggen til hverandre.

– I tillegg til Kolbotn og Vålerenga har du også vært innom Arna-Bjørnar. Hvordan har satsingen vært på damefotball i disse klubbene? Er det noen spesielle likheter eller forskjeller, som du ser?

– Jeg har vært ekstremt heldig med klubbene jeg har vært i. Det er ganske like klubber. Kolbotn og Arna-Bjørnar er ganske like med at de ikke er kjent for å ha store stjerner på laget, men unge og utviklende spillere. Da jeg var i Arna-Bjørnar, var det meg, Vilde Bøe Risa, Amalie Eikeland, Lisa Naalsund og Cecilie Kvamme. Vi spilte i lag der og utviklet oss der. Maria Brochmann og Ingrid Stenevik… alle disse er store profiler i dag. Vi spilte i lag der da vi var unge og utviklet oss. Kolbotn og Arna-Bjørnar gjør en veldig god jobb som utviklingsklubb og er gode til å være der for deg. Det er litt likheter der. De har fortsatt ryggen min i dag og jeg får ofte melding fra trenere eller folk i klubbene som heier på meg eller noe sånt. Det er to fantastiske klubber!

Spennende ting på gang

For Vålerenga sin del har det vært mange utskiftninger i forkant av denne sesongen. I tillegg til Heien Hansen har eksempelvis Synne Jensen blitt hentet inn fra Røa og Isabel Herlovsen har returnert til klubben. Samtidig har laget fått ny trener: Jack Majgaard Jensen. Han har blant annet ledet Rosengård i Champions League tidligere.

Hva tenker du i forkant av sesongen?

– Vi er et nytt lag. Vi har fått inn mange nye spillere, ny trener og en ny spillestil. Jeg elsker måten vi ønsker å spille på, den er veldig spillende. Vi jobber hver dag på spreng for å få det til, vi tar steg, men vi trenger mer tid sammen, noe som vi har sett i oppkjøringen at vi har manglet. Det har vært mer oppløftende i de siste to kampene mot Kolbotn og Røa, men det skal gjentas gang på gang. Så får vi se om vi er der når det gjelder mot Sandviken. Jeg håper og tror at vi er det, sier hun, før hun legger til.

– Det ser bra ut, men vi må gjøre en hard jobb for å komme dit.

– Kan dere vippe LSK Kvinner ned fra tronen, tror du?

– En gang, men jeg vet ikke om det blir nå. Jeg håper det og skal jobbe for det, men jeg tror for øvrig at det er flere som kan utfordre de i år enn bare oss.

Valget mellom LSK og VIF

Da Heien Hansen skulle signere for ny klubb tidligere i år, var det ikke bare Vålerenga som var interesserte. Også LSK Kvinner, som har vunnet Toppserien seks år på rad, var interessert i midtbanespilleren. Det var ikke et enkelt valg, forteller hun.

– Det var et veldig vanskelig valg. Jeg har alltid hatt veldig respekt for LSK, og jeg er så imponert over hva de har fått til. De har fantastiske spillere og jeg tar av meg hatten for Hege Riise. Så interessen fra LSK setter jeg høyt, all respekt til de. Hvorfor Vålerenga? Magefølelsen min rett og slett. Jeg følte at fremtiden lå i Vålerenga og den ville jeg være en del av. De overbeviste meg i måten de satser på og hvordan de jobber for å oppnå ønsket om å etablere seg i toppen. De har også fantastiske fasiliteter og rammer rundt, noe som gjorde at jeg følte at Vålerenga var det beste valget for meg og min hverdag. Det var sånn jeg vurderte det. Men alt i alt var jeg heldig som hadde muligheten til å velge mellom to fantastiske klubber.

SIGNERTE FOR VÅLERENGA: SIGRID HEIEN HANSEN SKIFTET I FORKANT AV ÅRETS SESONG KLUBB TIL VÅLERENGA.

Hvilken rolle ser du for deg i Vålerenga?

– Jeg føler at jeg kan ta en sentral rolle i Vålerenga både på og utenfor banen. Jeg spiller sentral midtbane som er midten av et lag hvor du skal være limet i laget. Jeg gleder meg til å utvikle meg på det og bli bedre. Utenfor banen er jeg en type som tar litt plass og jeg føler at jeg kan bidra i Vålerenga. Jeg har også folk rundt meg som er fantastiske. Det er veldig enkelt å bidra for du har lyst til det.

– Har du satt deg noen spesielle mål for noe du ønsker å bli bedre på?

– Jeg ønsker å bli bedre på det offensive, å jobbe med samhandling og å kombinere. Det er det jeg liker best. Å spille vegg og å tre i gjennom. Jeg jobber på å linke og skape noe. Det er noe jeg ikke har fått gjort så mye når jeg har vært skadet og det er det som krever mest trening. Defensivt føler jeg at mye handler om holdning og i hodet. Det føler jeg at jeg som oftest har, men jeg må trene på det offensive. Det er det jeg jobber med.

Spilte på landslaget

I 2014 spilte Heien Hansen J19-EM for Norge. Det endte med bronse til Norge hvor spilleren fra Sandane startet samtlige kamper.

– Det var jo veldig kjekt og det var mine beste venner, som i dag er mine beste venner. Det var en tid jeg var ung. Når jeg tenker tilbake på det, var det mye som skulle bli lært og hadde ikke opplevd motgang i det hele tatt på den tida der. Jeg tenker litt på det som en rosa sky. Det er et godt minne, det er det. Det var mye som skulle komme i vente etter det.

Men enda har ikke debuten på landslaget kommet. For øyeblikket er ikke det heller noe hun har veldig fokus på.

– A-landslaget er selvfølgelig en drøm for alle spillere, men det er ikke det som står i fokuset mitt. Jeg merker at nå når jeg har byttet klubb så er det viktigste for meg å bidra i klubben, etablere meg i klubben og å finne meg til rette. Hvis jeg gjør en god jobb der og markerer meg slik jeg ønsker å gjøre, kan landslagsdøren være en mulighet for meg. Jeg jobber selvsagt mot det, men min prioritet er klubb fordi jeg har ikke vært på noe landslag siden J19. Man må sette sitt merke i en klubb først og når du er ny, tar jo det litt tid. Mitt fokus er nok på Vålerenga.

– Målet mitt nå er å være en viktig bidragsyter til et Vålerenga-lag som forhåpentligvis skal utvikle seg til å bli det beste laget i Norge.