Marit Clausen om suksessen, fremtiden og landslagsdrømmen

– Alt i alt har det vært veldig bra. Det har vært min og laget sin beste sesong noensinne, og vi har vært stabile hele sesongen. Det har vært mange store øyeblikk. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli benket da Lisa-Marie (Utland) ble signert. Så fikk jeg tillit av Steinar (Lein) og da valgte jeg å gå i meg selv:

– Jeg spiller for en grunn og Kolbotn-kampen var en lettelse for meg. Der beviste jeg at jeg klarer å levere – og jeg scoret to mål. Da var jeg litt stolt over meg selv og det ga selvtillit videre, sier Marit Clausen til Norske Fotballkvinner om sin egen sesong, som endte med ni scoringer i Toppserien – en tangering av hennes bestenotering fra forrige sesong.

Hun trekker også frem overtidsscoringene mot Arna-Bjørnar og Vålerenga som sikret henholdsvis tre og ett poeng i løpet av sesongen. Også 1-0-seieren borte mot LSK Kvinner er et godt minne.

Les også: Stortalentet som har tatt Toppserien med storm

Fryktet for sesongen

For det har på mange måter vært en eventyrsesong for Rosenborg som i fjor, da som Trondheims-Ørn, ble nummer syv i Toppserien. Takket være seieren mot Klepp i siste serierunde, skal Rosenborg nå ut i Europa neste sesong for å spille Champions League etter å ha sikret andreplassen, kun bak Vålerenga på målforskjell.

Men situasjonen kunne ha vært annerledes for Rosenborg-spissen som tidligere i år slet med en ankelskade under sesongoppkjøringen. Som følge av den utsatte seriestarten fikk både Clausen og Rosenborg bedre tid før sesongen. Spillerne kom tilbake til trening i god form topp motiverte etter å ha fått et godt treningsopplegg fra klubben. Samtidig fikk Clausen behandlet sin skade i samme periode. Det kan på mange måter ha reddet sesongen for Rosenborg-spissen.

– Jeg hadde utrolig vondt i foten og tenkte: Hvordan skal dette gå? Det må bli bedre, hvis ikke kommer jeg til å slite. Så for min egen del og lagets del var det bra, men vi mistet også to spillere (Maiken Bakke og Elen Melhus, journ.anm.) som røk korsbåndet.

Clausen endte sesongen på ni scoringer, kun slått av Ajara Njoya (Vålerenga) med ti. Hun legger ikke skjul på at hun hadde et stort mål om å bli toppscorer – men at hovedmålet for sesongen var å score ett mål mer enn i fjor. Det endte med en tangering av rekorden hun satte i fjor.

– Jeg føler meg selv som en spiss, og som midtstopper gruet jeg meg til hver kamp. Fokuset var på å ikke gjøre feil og drite meg ut. Nå har jeg ingenting å tape. Kanskje burde jeg hatt den samme mentaliteten som midtstopper også, men det var verre.

Det var først etter comebacket hos Ranheim i 2018 at Clausen ble omskolert og plassert som spiss etter å ha vært midtstopper under hele sin karriere. Utallige egentreningstimer med skuddtrening har gitt resultater og progresjon, noe som denne sesongen har plassert landslagsspiss Lisa-Marie Karlseng Utland i en kantrolle. Da landslagsspissen ble hentet inn i vinter, jobbet Clausen hardere enn noen gang for å beholde plassen.

– Hvis du har lyst til å spille, så er det dette du må gjøre. Jeg jobber hver dag for å starte hver eneste kamp, det er det jeg ønsker. Jeg ønsker å være best i presspillet og være en signalspiller på topp – en spiller som gjør det utrolig vanskelig for motstanderen og enklere for dem bak meg. Jeg ønsker først og fremt å score mål, men også å være en ekkel spiller å møte for motstanderen.

Selv om det alt i alt har vært en meget god sesong for 24-åringen, ble det ikke en eneste scoring i løpet av de siste syv kampene i år. Seks scoringer ble det på de seks første kampene, men i den andre halvdelen av sesongen stanget det i langt større grad.

Hun innrømmer at det har påvirket selvtilliten, men påpeker også at laget kom til flere målsjanser i starten av sesongen. Hun gjerne skulle fått mer å jobbe med, sier hun, uten at hun ønsker å legge skylden på noen andre. I starten av sesongen var hun på rett plass til rett tid ved omtrent enhver anledning og scoringene rant inn. Så stoppet det opp.

– Hvordan har du opplevd denne perioden?

– Jeg vet jeg har det inni meg og ønsker å levere så godt som mulig hver kamp. Jeg ønsker å score mål – det er jobben min som spiss, men det er det jeg kan gjøre.

Les også: Endelig er marerittet over for Røa-profilen

Stortrives

Totalt er det 14 trøndere i årets Rosenborg-tropp, og blant disse finner vi Clausen oppvokst på Ranheim. For henne er det en drøm som i år har gått i oppfyllelse når hun i år har hatt muligheten til å bekle den historiske svarte og hvite drakten – sammen med omtrent den samme gjengen som hun spilte med i Trondheims-Ørn.

Hun stortrives, men at hun skulle føle seg helt hjemme etter klubbskiftet, var hun aldri helt sikker på.

– Men det gjør jeg. Jeg føler at jeg spiller med hjertet utenpå drakta, sier hun, mens hun berører Rosenborg-logoen – og fortsetter:

– Det er veldig kult og det betyr veldig mye for meg å spille for Rosenborg.

Søndag ble andreplassen i Toppserien sikret, noe som medfører at Rosenborg skal spille i Champions League neste år. Samtidig var det kun målforskjell som hindret et historisk seriegull for trønderne, som hadde muligheten til å få alt i egne hender i nest siste runde mot Sandviken. Dessverre for Rosenborg, endte kampen 1-1 – og dermed endte gullet opp på Intility hos Vålerenga som hadde en bedre målforskjell.

Clausen trekker også frem hjemmekampen mot Klepp (1-1) og Kolbotn borte (2-2) som kamper hvor Rosenborg burde ha tatt tre poeng og avgjort seriemesterskapet.

– Det er litt rart, men jeg kjenner på det. Når vi var så nært gullet, så er det jo da vi skal feire. Det er nesten flaut å si at vi ikke er fornøyd med sølv fordi vi aldri har gjort en så bra sesong før. Jeg hadde lovet meg selv en ordentlig feiring om det ble seriegull – og vi var så nære.

– Dette året er definitivt den største opplevelsen jeg har hatt. Jeg har ikke vært i nærheten av det tidligere verken personlig eller lagmessig.

– Det betyr veldig mye for meg å spille for Rosenborg

– Vi er banebrytere

Gjennom hele sesongen har et kamerateam fra Spætt Film fulgt suksessen på innsiden av garderoben i serien “Banebryterne“. Der får man et innblikk i hvordan året har vært – og hvordan overgangen fra Trondheims-Ørn til Rosenborg foregikk.

Clausen innrømmer at hun stusset litt da ideen dukket opp for første gang, men at hun raskt fant ut at det var kult å dokumentere en så historisk bragd. Det har gitt muligheten for at unge jenter kan se at det er mulig å spille for Rosenborg.

– Det er en veldig bra serie og vi har fått så mange fine tilbakemeldinger. Jeg tror det er noe folk har savnet. Det er bra for oss i klubben og spillerne, men også for kvinnefotballen og kampen om likestilling. Det er også kult at vi har gjort det så bra. Det viser hele sannheten.

– Vi er banebrytere og ønsker å bane vei for resten av landet og sette standarden.

Les også: Oddas landslagsjuvel: Anna Jøsendal

Ønsker å bli værende

Nå ser hun frem til et eventyr i Europa med Rosenborg som hun sier betyr veldig mye både for seg selv, men også for klubben. Hun tror erfaringen fra Champions League vil medføre at både spillerne og klubben tar et nytt steg i riktig retning.

Men skal hun spille Champions League med Rosenborg må kontrakten forlenges. Clausen er blant spillerne på utgående kontrakt i Rosenborg som enda ikke har forlenget kontrakten. Det har blant annet viktige spillere som Elin Sørum og Cesilie Andreassen allerede gjort.

Nå skal Rosenborgs nummer ti ta valget nå som sesongen er ferdig – og i “Banebryterne” uttrykte Clausen et ønske om å være med på å bygge opp Rosenborg både internasjonalt og nasjonalt.

– Jeg står fortsatt for det. Jeg ønsker å være med å bidra, men det har jeg også gjort. Min innstilling er å bli værende i Rosenborg, men skulle det dukket opp et bra tilbud, må jeg ikke være dum heller. Man ønsker å ta nye steg hele veien. Da er det viktig å ta det rette valget for deg selv. Så får vi se hva som skjer.

– Har du fortsatt et ønske om utlandet?

– Ja, jeg har det. Da jeg gjorde comeback i fjor var intensjonen å ha det gøy med fotballen, men nå har jeg lyst til å ta nye steg. Hvis jeg kan gjøre det i Rosenborg, blir jeg her. Men om jeg får det rette tilbudet fra utlandet og har muligheten der, så er det også en personlig drøm.

Les også: Adelaide Gay om 2020-sesongen

Landslagsdrømmen

Som følge av prestasjonene denne sesongen har også Clausen stadig blitt nevnt i landslagsdiskusjonen, men foreløpig uten å ha fått muligheten. Selv ser hun på det som en bonus og fokuserer på å prestere i Rosenborg. Hun legger likevel ikke skjul på at det er en drøm.

– Kravet for å bli tatt ut på landslaget er høyt og du bør prestere over tid, men det er det jeg ønsker, samtidig som jeg fortsatt har mye å gå på enda. Jeg sier ikke nei hvis de ringer meg, men den dagen ønsker jeg å være god nok for å kunne bidra på banen – og jeg ønsker å være enda bedre innen den tid. Jeg er klar hvis tilbudet kommer.

– Har du hørt noe fra landslaget?

– Nei, jeg har ikke hørt noe.

Til tross for at debuten på A-landslaget lar vente på seg, står ranheimsjenta med hele 41 U-landskamper opp gjennom årene fra J15 til U23. Hun stortrivdes helt opp til U23, men så følte hun at de hadde mistet troen på henne. Derfor tok hun et drastisk valg i karrieren.

– Jeg valgte faktisk å trekke meg fra landslaget. Derfor sier jeg mange ganger at hvis jeg blir tatt ut, så håper jeg at jeg blir tatt ut for å kunne bidra – og at de har troen på meg. Jeg fikk ikke noe igjen av å være på landslaget, og jeg ble skuffet da jeg spilte der. Jeg hadde et håp om noe mer, sier hun, med troen på at den avgjørelsen ikke sitter igjen i dag.

– Jeg tror de er dyktige nok til å ta ut de beste spillerne, men selvfølgelig: Alle stiller spørsmål til landslagsuttakene hver gang. Så jeg stoler på at de tar ut de beste til enhver tid.

EM-opplevelsen

I 2014 spilte Marit Clausen med flagget på brystet under J19-EM på hjemmebane da Norge tok seg til semifinalen i turneringen. Minnene om å bli sett av det norske folk, at TV2 var tilstede og at Eurosport sendte kampene, ser hun tilbake på som et av karrierens store høydepunkt.

– Det var utrolig kult og det er noe jeg ønsker å oppleve igjen. Det var et veldig bra lag og jeg følte meg veldig verdsatt. Det var stas for alle sammen og vi kom også langt.

Hun ser veldig positivt på hvordan utviklingen har vært de to seneste årene, og som Rosenborg-spiller er det nærmest ukentlige intervjuer å stille opp på. Hun trekker særlig frem en opplevelse hun nylig hadde med yngre jenter som Rosenborg-spiller.

– Jeg hadde et intervju med noen skoleelever nylig. Da innså jeg hvor stort det var for dem, at jeg var et så stort forbilde. Jeg har aldri tenkt på det slik, men at vi kan nå ut med et budskap til de yngre jentene – det er min drøm. Det er kult at eldre folk også legger merke til oss, men det kuleste er når yngre jenter kommer og synes at det er stas.

– Hvor mye tror du Rosenborg-logoen har å bety?

– Jeg håper vi kan være et forbilde for både gutter og jenter. Som barn så jeg ikke på Trondheims-Ørn-spillerne, men på Rosenborg. Jeg ønsker at det blir kvinnelige spillere i Trondheim og resten av landet som blir forbilder, på lik linje som herrene, sier Clausen – som hadde Camilla Herrem, Linn-Kristin Riegelhuth Koren, Per Ciljan Skjelbred og Steffen Iversen som noen av sine forbilder i ung alder.

– Tina Wulf var god på min tid og hun hadde litt x-faktor. Det var samtidig omtrent den eneste kvinnelige fotballspilleren jeg visste om.

– Jeg var egentlig mest håndballjente og hadde noen veldig fine år der hvor jeg heller dro på håndballtrening enn fotballtrening. Det var håndball for alle pengene og jeg var alltid med i håndballhallen med broren og søsteren min – på trening og kamp. Jeg spratt ballen overalt og det var der jeg likte meg.

– Til slutt ble det nesten litt for enkelt for meg. Jobben min var å løpe, hoppe inn og skyte, mens fotballen var mer sammensatt. Det var det som avgjorde. Jeg var på landslaget i begge deler. På håndballen bestod ukene med testing, intervaller, håndballtrening og styrke, mens vi på fotballen koste oss. Det var mer profesjonelt og et bedre opplegg. Jeg trivdes mye bedre. Så det var totalpakken som avgjorde, men jeg tror at jeg kunne ha kommet enda lenger på håndballbanen.

– Kunne du vært med i EM-mesterskapet som pågår i Danmark nå, tror du?

– Jeg skal ikke være kjempehøy, men jeg tror jeg kunne ha vært på det nivået der, ja.

Comebacket

I 2017 stod fotballkarrieren derimot i fare for 24-åringen. En lang periode med dårlig motivasjon og en prolaps i ryggen, gjorde at Clausen valgte å legge opp som fotballspiller. Hun husker det som nedtur på nedtur – et lag som ikke hang sammen og som kjempet mot nedrykk hvert eneste år.

– Hvorfor gjør jeg det her, tenkte jeg. Jeg får ingenting ut av det, jeg kan heller studere og tjene penger. Det kom skade på skade og det var verken rettferdig for meg eller lagspillerne mine da jeg ikke visste hvor lenge jeg ville være ute med prolapsen i ryggen. Jeg ga beskjed om at jeg sluttet, men visste ikke hvor lang pausen ville bli. Det er kanskje det beste valget jeg har tatt i fotballkarrieren. Jeg tror ikke jeg hadde vært like god hvis jeg hadde fortsatt.

– Jeg fikk nullstilt – og jeg fikk fotballgleden tilbake. Jeg kjente at det er toppidrettsutøver jeg ønsker å være. Jeg var ikke ferdig, og jeg ville ikke bli husket som dette. Jeg er veldig takknemlig for året jeg hadde i Ranheim og jeg setter veldig pris på hvordan de tok meg imot. Jeg fikk styre belastningen selv og ryggen ordnet seg.