Etter et tungt år i Sverige, håper Lena Soleng Hansen å finne fotballgleden igjen

Slik innleder Lena Soleng Hansen samtalen inne på sin tidligere hjemmearena – Klepp stadion – når hun møter Norske Fotballkvinner, etter en sesong utenom det vanlige i den svenske klubben Uppsala. Overgangen til svensk fotball ble langt tøffere enn hun hadde forestilt seg, men først og fremst utenfor fotballbanen.

Det hele startet da koronapandemien inntraff. Den tidligere Klepp-spilleren var hjemme en kort tur, etter at spillerne var blitt permitterte i Uppsala. Det skjedde mye på hjemmebane, og hun tilbrakte også store deler av april og mai hjemme i Norge mens Uppsala var godt i gang med sesongoppkjøringen.

– Da var jeg veldig usikker på om jeg skulle dra tilbake. Jeg hadde det ikke bra utenfor banen, og jeg slet på hjemmebane. Det var ganske tøft. Det ble ganske mye tøffere enn det kunne ha vært. Men det er sikkert veldig mange som har hatt det verre i et annet land hvor de har vært innestengt hele alene. Så jeg kan ikke klage.

Hun valgte til slutt å reise tilbake til Sverige, nærmere bestemt i slutten av mai, etter at Damallsvenskan hadde fått klarsignal til å starte sesongen. Mens vi i Norge var i “lockdown”, trente likevel lagene i Damallsvenskan, mer eller mindre som vanlig.

– Vi var permitterte og skulle trene tre ganger i uken, men vi holdt ikke det. Det var mye mer!

Forskjellen på Norge og Sverige fikk hun definitivt merke da hun trente med Klepp samtidig som hun var hjemme i Norge.

– Vi fikk ikke ta på kjeglene, ballene eller ha kroppskontakt. Jeg var ikke vant med det, så jeg fikk plutselig høre: Lena, du er ikke i Sverige nå! forteller hun lattermildt.

– I Sverige var det ingen restriksjoner. Vi fikk bare ikke dusje i garderoben, men vi fikk ha kroppskontakt. I Norge har de tatt temperaturen på spillerne før hver trening, men i Sverige har det ikke vært noen ting. Ingenting. Vi måtte fylle ut et skjema før hver kamp, men da måtte vi selv ta temperaturen – og det var mange som bare skrev det samme som tidligere.

Les også: Portrettet – Therese Sessy Åsland

Motgang på banen

Sportslig ble det heller ikke den sesongen Soleng Hansen og Uppsala hadde håpet på. Laget var nyopprykket, og før sesongen ble 26-åringen hentet inn etter ti sesonger i Klepp. Uppsala endte sesongen i Damallsvenskan helt sist med kun 10 poeng, 13 poeng bak sikker plass.

Men først og fremst var det hverdagen som gjorde at overgangen til Sverige ikke ble en særlig stor suksess for rogalendingen. Laget måtte dele hjemmebane med to herrelag: Sirius og Dalkurd. Det gjorde treningshverdagen langt mer utfordrende, og selv føler hun at utviklingen har stått stille siden overgangen til Sverige.

– Jeg har ikke lyst til å snakke mye drit om Uppsala, men jeg var vant med å kunne trene ekstra. Vi var sikkert bortskjemte i Klepp med Nick (Loftus) og Ollie (Harder), der vi kunne stå igjen etter trening og få veiledning. De hjalp oss alltid. I Sverige ble vi veldig alene om det. Vi måtte gå av banen fordi et annet lag skulle trene etter oss.

De svake prestasjonene og resultatene gjorde også at stemningen i gruppa ble ganske dårlig forteller hun. I flere kamper spilte Uppsala jevnt med motstanderen, men likevel ble det tap etter tap for den nyopprykkede klubben. Alt bikket imot.

– Vi hadde det veldig tøft og klarte ikke å komme ut av den vonde sirkelen. Det gikk veldig på spillerne, og vi klarte ikke å komme ut av det. Det var nok mange som ikke tålte den motgangen vi opplevde etter at laget hadde rykket opp og vunnet det aller meste året før.

– Jeg synes heller ikke trenerteamet gjorde nok. De gjorde sikkert alt de kunne, men det var spillere som ble dratt enda lenger ned i driten og som ikke trivdes – som fikk mye kjeft hvis de ikke presterte. Det er sånn i fotballen, men jeg tror det er en del ting som kunne ha vært gjort annerledes. Jeg visste at mitt ansvar også ville bli stort med min rutine. Du tar det personlig når det ikke går, men sånn er det.

– Hvordan har du opplevd denne motgangen?

– Det har gått mye på det psykiske. Det er vanskelig å nullstille etter kamp når du taper så mye, men det er ikke vits å bekymre seg for neste kamp eller hva som skjedde sist. Du må ha korttidshukommelse i fotballen. Det er vanskelig når man har dårlig selvtillit etter svake prestasjoner, men du må glemme det. Det er vanskelig midt oppe i det, men selv prøvde jeg så godt jeg kunne.

– Fikk dere tilbud om hjelp fra en mentaltrener eller slikt?

– Nei, jeg prøvde å foreslå slike ting, men ting gikk litt tregt. Vi kunne ha gjort slike ting, men det kan også ha noe med økonomien å gjøre. Det har vært veldig tøft økonomisk for sikkert veldig mange klubber, så det fikk vi ikke tilbud om. Det kunne kanskje ha hjulpet.

Les også: Andrine Tomter ble dobbeltmester med Vålerenga

Tvunget til å spille

Som følge av at klubben sårt trengte poeng, og at Soleng Hansen var en viktig spiller i laget, måtte hun spille kamper i løpet av sesongen hun selv mener hun ikke burde ha spilt.

Med en skadet hæl presset midtstopperen seg gjennom flere kamper, noe som førte til et lengre skadeopphold. Dermed ble sesongen kortere enn planlagt for forsvarsspilleren.

– Det var ikke bra. Trenerne trengte alle sammen. For min egen del burde jeg ha sagt at det ikke går. Og jeg mistet noen kamper på grunn av det. I den nest siste kampen pådro jeg meg også en strekk, etter å ha vært ute i noen uker. Det var oppsummeringen av 2020 for min del, tenkte jeg.

– Da var alt kjørt uansett, og jeg var ute i 6-8 uker. Jeg fikk lov til å reise hjem tidligere enn planlagt.

Livet utenfor fotballbanen var heller ikke slik som det burde ha vært. Rogalendingen og flere av de andre spillerne på laget slet med å få seg jobb utenfor fotballen, og derfor endte det med å studere på internett. Som fulltidsproff ble dagene lange uten familie og sine aller nærmeste, men heldigvis fant hun kjemien med en islandsk lagvenninne som bodde i samme blokk.

– Jeg kunne gjerne hatt en jobb et par dager i uken. Du tenker fotball hele tiden. I perioder var det veldig tungt.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten henne. Det er jeg veldig takknemlig for!

– Hvordan er treningshverdagen i Sverige sammenlignet med Norge?

– Den er ganske lik. Begge har sine fordeler og ulemper, men her i Norge har vi hatt proffdager. Det har de ikke i Sverige. Det er mange som jobber utenom i de fleste lagene, og det er ingen proffdager. Vi hadde noen dager med to treninger om dagen der vi trente veldig tidlig om morgenen for å rekke jobb eller skole. Det er et veldig bra tiltak av Norge, å betale litt ekstra for å få spillere ut av jobb. Der er nok Norge et lite hakk foran, men jeg kjenner ikke til alle klubbene.

Vender tilbake til Toppserien

Nå er tiden i Uppsala over etter ett år i klubben. 26-åringen ga tydelig beskjed til klubben om at hun ikke ønsket å bli med ned, og etter en liten avkobling, ble hun onsdag offisielt klar for Kolbotn.

– De har noe spennende på gang, og vi har mange av de samme verdiene som blir viktig for oss som lag. De har stor tro på meg som spiller og person, så for meg føles det som et riktig steg.

– Jeg var ikke så fan av å ha den følelsen i Sverige hvor jeg ikke kunne få besøk eller dra hjem. Jeg har vokst mye på det, men det blir tungt hvis man ikke trives. Det er avgjørende for å prestere på banen.

– Jeg trenger å trives med fotballen igjen, jeg trenger å finne gleden. Jeg skulle ha ønsket at sesongen startet tidligere. Det gleder jeg meg til!

Soleng Hansen er langt ifra den eneste norske spilleren som har spilt i Damallsvenskan i 2021. Therese Sessy Åsland (Kristianstads), Guro Pettersen (Piteå), Vilde Bøe Risa (Kopparbergs/Göteborg), Frida Maanum (Linköpings), Synne Skinnes Hansen (Linköpings), June Pedersen (Hammarby) og Elise Stenevik er alle å finne i Damallsvenskan, mens Camilla Huseby (Djurgården, nå Vålerenga) også spilte i Damallsvenskan forrige sesong.

Therese Sessy Åsland ble kåret til årets midtbanespiller, Guro Pettersen fikk en etterlengtet plass i landslagstroppen og Vilde Bøe Risa ble svensk seriemester.

Uppsala-spilleren har latt seg imponere av deres prestasjoner i 2021.

– Sessy har gjort det kjempebra, det er sykt gøy å se. Det har også Guro Pettersen, og det er gøy å se at de også trives. Bøe Risa har vært en sentral spiller i Kopparbergs/Göteborg. Det er fortjent at Guro Pettersen fikk være med på landslaget, det er veldig bra.

Hvorfor det er så attraktivt å spille i Sverige for nordmenn, er hun derimot mer usikker på. Nivået er mer eller mindre det samme, kanskje med noen flere stjerner i Sverige og litt høyere tempo. Det som har overrasket henne mest er fasilitetene rundt om i landet.

– Det er fine arenaer overalt, noe helt annet enn Avaldsnes og deres stadion for eksempel. Flere har ikke herrelag heller, så det synes jeg er kjempebra. Der har Norge en jobb å gjøre.

Klepp-tiden

Selv om det ikke blir noen retur til Klepp med det første, har det tydelig vært et savn. Der fikk hun blant annet være med på suksessen under Ollie Harder da laget kjempet i toppen av Toppserien – og tok sølv i 2018 og bronse i 2019.

Mye har skjedd på kort tid i klubben siden den gang, men hun sitter igjen med bare gode minner fra den tiden.

– Jeg savner den treningshverdagen og gjengen som var der. Det var mange som dro etter sesongen i 2019. Vi hadde muligheten til å vinne serien, men endte til slutt på en tredjeplass. Det var en god sesong, men jeg var skuffet over bronsemedaljen – og det var en spesiell følelse. Vi fikk ikke muligheten til å spille i Champions League, og da hadde det vært kult med noe nytt.

Hun hyller samtidig tidligere hovedtrener Ollie Harder og nåværende hovedtrener Nick Loftus, daværende assistent, for jobben som ble gjort i perioden mellom 2017 og 2019. Duoen la ned mye tid for å gjøre det best mulig for laget og klarte å finne spillere som passet inn i laget.

Strukturen og miljøet har vært en nøkkelfaktor for suksessen, mener hun. Særlig alle frivillige som legger ned arbeidet for at spillerne skal ha det best mulig, når økonomien ikke er den samme som hos de beste klubbene i landet.

Om noen år kan det potensielt bli enda tøffere for Klepp å holde seg i toppen av norsk kvinnefotball. Viking setter i år i gang sin storsatsing – med et håp om å nå Toppserien fortest mulig. Soleng Hansen spør seg selv om ikke klubbene burde ha slått seg sammen.

– Jeg tror det er flere positive grunner til å gjøre det, men jeg forstår samtidig at Klepp ønsker å være Klepp. Det ville kanskje ha vært et hakk opp og hjulpet på økonomien om man ser langsiktig på det. Jeg vet ikke om jeg klarer å se to klubber så nære i Toppserien samtidig.