På utgående kontrakt i Reading: Kristine Leine utelukker ikke retur til Toppserien

– Men jeg vet ikke helt hva jeg skal enda. Kontrakten min går ut etter sesongen, så jeg må finne ut hva jeg ønsker å gjøre videre og hva jeg kommer til å trives med. Jeg har ikke tenkt så altfor mye på det, men jeg tenker veldig på trivsel når jeg skal ta valget mitt.

– Det hjelper vel også at flere og flere klubber har fulltidsproffer?

– Det er veldig sant. Det er absolutt noe jeg har tenkt på. Jeg tror Norge er på vei oppover, og det er kult å se flere lag nå. At økonomien blir bedre tror jeg også kan gjøre at flere blir i Norge.

Les også: Andrine Tomters reise – fra ukjent utenlandsopphold til dobbeltmester

Utviklingen i Reading

Tiden i Reading har vært en suksess. Med unntak av starten på denne sesongen, hvor hun ble satt ut av laget i en periode, har den tidligere Røa-spilleren stort sett spilt alt for den engelske klubben. Hverdagen som fulltidsproff i England med 1-2 treninger om dagen fem dager i uken er en helt annen enn det hun opplevde for noen år siden, da hun måtte ofre sykepleierstudiene for å satse fullt på fotballen.

– Jeg har vokst både som menneske og som fotballspiller i England. Det er høyere intensitet, og jeg tror forskjellen fra Toppserien og England er at vi i England har flere rutinerte spillere. De holder på lenger. I Røa var jeg en av de rutinerte. Så kom jeg til Reading og var en av de yngste… Det var selvfølgelig en stor forskjell. Jeg har tatt steg som fotballspiller, kanskje også blitt tøffere mentalt.

– Jeg har lært mye om meg selv og som fotballspiller – og har vokst på det. Det har vært veldig kjekt. Jeg var klar for å kjempe meg inn på laget, sier hun om perioden da hun ble satt ut av elleveren.

Siden har forsvarsspilleren spilt fast, enten som midtstopper eller høyreback. Selv trives hun i begge roller, men mens hun liker å være med offensivt som høyreback, har hun et høyere nivå som midtstopper mener hun selv.

Hun trekker særlig frem hurtigheten og pasningsspillet som sine fremste styrker som fotballspiller.

Les også: Portrettet – Therese Sessy Åsland

Hyller Geir Nordby

Før denne sesongen ble det også klart at kvinnelaget skulle få muligheten til å spille på samme stadion som herrelaget, nemlig Madejski Stadium. Foreløpig har det kun blitt et fåtall kamper med tilskuere på tribunen, men når pandemien begynner å gi seg, vil også kvinnene få et helt nytt treningsanlegg – det også samme sted som herrene.

– Hvordan er den individuelle treningshverdagen for deg i Reading?

– Vi har noen ekstremt energiske trenere som jobber hardt for å få oss opp og frem. De hjelper oss å legge opp treningsøkter når vi skal trene individuelt og de er flinke med detaljene. De er veldig dyktige og stiller opp umiddelbart dersom det skulle være noe. Det er kjekt å jobbe sammen med dem.

– Hvordan skiller dette seg fra Norge? Du har blant annet hatt Geir Nordby som trener tidligere…

– Geir Nordby er en helt fantastisk trener, og det er få som kan måle seg med han og måten han behandler spillerne sine på. Forskjellen på Reading og Røa er blant annet ressursene. Og det har med økonomi å gjøre, selvfølgelig. Trenerapparatet her er mye større. Jeg synes Geir og Røa er veldig flinke, tatt i betraktning de ressursene de har. Han bidro sterkt til at jeg har kommet dit jeg er i dag.

Den norske lagvenninnen

I Reading, like utenfor London, bor hun sammen med sin norske lagvenninne, Amalie Eikeland. Forrige sesong var også Lisa-Marie Karlseng Utland i klubben, men hun spiller nå for Rosenborg i Toppserien. I løpet av det siste året har nettopp det vennskapet blitt ekstra viktig, uten mulighet for å reise hjem eller for å få besøk.

Julen tilbragte de sammen etter at Norge stengte grensene fra England som følge av det muterte koronaviruset. Den beskjeden kom samme dag som duoen var på vei hjem til Norge – en skikkelig smell, forteller hun, men lagvenninnene brukte tiden godt på å få gjennomført egentreningsøkter i julen.

Landslaget ikke et fokus

Men mens Eikeland stort sett er å finne i enhver landslagstropp, har ikke Leine fått like mange muligheter på landslaget de siste årene, slik hun hadde håpet da sykepleierstudiene ble ofret for fotballen. VM i 2019 røk, og sist forsvarsspilleren spilte med flagget på brystet var i mars 2019 på Algarve mot Kina (3-1).

Hun har ikke hørt noe fra Martin Sjögren.

– Jeg prøver bare å fokusere på hverdagen her, så får landslaget ta sine valg. Jeg har egentlig ingen tanker om det, jeg gjør det jeg kan i klubb. Så får vi se hva det ender opp med.

– Du ofret studiene for landslaget, hvordan opplever du denne situasjonen?

– Ja, jeg måtte droppe sykepleierstudiene for å kunne fortsette med fotballen og landslaget. Det viste
seg umulig å få tilrettelagt sykepleiestudiene med toppfotballen. Jeg måtte ta et valg og valgte
fotballen. Det var et vanskelig valg. Jeg hadde håpt på å få meg en utdannelse samtidig som jeg levde
fotballdrømmen, men det gikk altså ikke. Så fikk jeg muligheten til å spille fotball i England. Da jeg
droppet studiene ville jeg ikke la denne sjansen gå forbi. Jeg er privilegert som kan leve av idretten og
leve fotballdrømmen

– Hvordan opplevde du å bli utelatt fra VM-troppen?

– Det var målet mitt, så det var en tung melding å få. Jeg ofret mye for å kunne komme med i troppen.
Men slik er det, det er mange som ofrer mye og kjemper hardt, så det er noe man bare må
akseptere.

I 2018 vant Leine prisen Årets spillerforbilde i Norge for hennes kamp på sidelinjen, der hun satte fokus på toppidrettssatsing og skolegang – i hennes tilfelle å kombinere sykepleierstudier med toppidretten, etter å ha blitt nektet å reise på landslagssamling.

– Det var veldig kjekt å få prisen som årets spillerforbilde. Jeg hadde hatt et tungt år, med praksis
gjennom studiene, landslagssamlinger – og treninger og kamper med klubblaget. Så det var en fin ting
og en ære å få denne prisen.