Den uredde 17-åringen

– Jeg følte der og da at jeg var veldig voksen og at jeg klarte meg fint selv. Men når jeg ser tilbake på det, var jeg ganske ung. Det var en spesiell opplevelse, veldig mye kjekt og ting som ikke var like kjekt, sier Avaldsnes-spiller Andrea Norheim om Lyon-tiden før hun utdyper mer:

– Det var tøft med språk og å flytte hjemmefra som 17-åring. Det var ikke bare å flytte til en annen by i Norge, det var et stort steg i forhold til språk og kultur. Alt var ganske ulikt, egentlig. I tillegg å gå til en så stor klubb der alt er så seriøst… Alt er lagt til rette for at du skal bli best mulig og for at laget skal prestere, men det ble ikke tatt så veldig mye hensyn til at jeg var ung og savnet mamma og pappa, liksom. Det var tøft, men også veldig kjekt.

Bedre ble det ikke av at treneren, Gerard Precheur, ikke snakket engelsk mens kun et fåtall av spillerne forstod språket. Likevel var det et eventyr Norheim fikk oppleve i den franske storklubben, der hun var med på Champions League-triumfen i 2016, samt også vant serie- og cupgull i 2016/17, i løpet av halvannet år.

– Champions League var en veldig kul opplevelse. Jeg spilte dessverre ingenting, men det var veldig kjekt å være med flere kamper på benken og se hvor kult og stort det er. Selv om jeg har vært med på det, vil jeg være med skikkelig. Det ga mersmak.

Utviklingen i Lyon

Av Precheur opplevde hun å få tillit og hun følte seg satset på i klubben. Debuten kunne knapt vært bedre da hun kom inn i cupkampen mot Ambiliy og scoret etter kun tre minutter på banen – noe som gjør henne til tidenes nest yngste målscorer i klubben.

Men så ble Precheur erstattet av Reynald Pedros og Norheim ble mindre og mindre prioritert av den nye treneren som ønsket å prioritere klubbens franske talenter. Til slutt valgte derfor Norheim å flytte på seg for å få mer spilletid i en annen klubb.

Perioden i den franske storklubben husker hun som både lærerik og utfordrende.

– Jeg gikk fra å være en veldig selvsentrert spiller som utfordret veldig mye og som holdt litt lenge på ballen, til å bli veldig flink på å spille på ett og to touch – som det bare var der nede. Jeg utviklet også spilleforståelsen min som jeg i dag synes er en av mine beste ferdigheter.

– Men å utfordre og tørre å prøve, der ble jeg litt svakere. Det var ikke så mye av det, og det var litt dumt. Jeg har prøvd å få det tilbake i årene etterpå, sier hun, og forklarer hvorfor det ble slik:

– Du øver aldri på det og får samtidig kjeft når du prøver fordi du ikke skal gjøre det. Da tør du ikke å prøve mer.

Norheim savnet fokuset på den individuelle utviklingen av spillerne, som først og fremst foregikk på utviklingslaget der de yngste spillerne holdt til. Den personlige hjelpen uteble, for i Lyon var det først og fremst lagets suksess som var det viktige.

Fasilitetene og interessen rundt klubben er det derimot ingenting å si på. På treningsanlegget, som de deler med herrelaget, ligger det flere gressbaner og en kunstgressbane med tak over til rette for Lyons damelag.

Når spillerne vanligvis avslutter sine treninger, venter det gjerne også supportere utenfor portene som ønsker å ta bilder med stjernene. I tillegg blir storkampene spilt på herrelagets stadion, Groupama Stadium, med omkring 20 000 tilskuere. En helt annen hverdag enn hun nå opplever i Norge.

– Jeg synes det var kjekt, ikke oppmerksomheten, men at de synes det er kjekt å følge damefotballen siden det ikke alltid har vært så stor interesse fra folk. Jeg kom fra Klepp som ingen brydde seg om til Lyon der damefotballen var dritkult.

– Hvordan tror du det hadde gått om du reiste nå?

– Det tror jeg hadde gått bedre. Jeg er mye mer voksen enn jeg var da, og jeg klarer meg mye bedre selv nå. Jeg er mye tryggere på meg selv, samtidig som jeg selv synes jeg har blitt en bedre fotballspiller. Jeg håper jeg får den sjansen igjen en gang i framtiden.

Svensk seriemester

Da spilletiden uteble i Lyon, forstod Norheim at hun måtte ned på nivå. Verdens beste klubb ble byttet ut med svenske Piteå, som året før hadde blitt nummer tre i Damallsvenskan – og som hun tidligere hadde besøkt og fått et godt inntrykk av. Også der skulle hun få oppleve store ting da Piteå gikk helt til topps og vant Damallsvenskan på overraskende og dramatisk vis i 2018 i siste serierunde.

– Vi måtte vinne, men samtidig måtte Rosengård avgi poeng, så det var veldig spennende. Vi vant stort (6-1) og gjorde vår jobb, men visste likevel ikke om vi hadde vunnet. Deres kamp var ikke ferdig da vår ble avsluttet, det var uavgjort og de kunne ikke vinne.

– Vi stod ute på banen i minusgrader og snø og fulgte med på telefonen. Vi var kjempespente og følte egentlig at vi hadde vunnet, men ville bare at de skulle si at kampen var slutt. Det var kult!

I Piteå fikk hun oppleve stor interesse for damelaget, som er det største laget i byen uansett idrett. Da laget vant seriegullet på hjemmebane, var tribunene overfylte og oppimot 6000 tilskuere hadde funnet veien til LF Arena. Rammen kunne knapt vært bedre, og senere på kvelden var det full fest i gatene etter triumfen.

– Vi hadde hatt en middag og fest på kvelden med folkene som jobber i klubben og vi spillerne dro etter en stund ut på byen for å feire. Det var i Halloween-perioden og mange folk var ute. Siden det er en så liten plass, visste alle at vi hadde vunnet. Alle var så gira og syntes at det var så kjekt. Det var ikke bare vi som feiret.

Perioden i Sverige oppsummerer hun på både godt og vondt. Etter suksessen i den første sesongen, ble Norheim skadet i en lengre periode og hun følte heller ikke at deres spillestil passet henne så godt der hun var tiltenkt en rolle som bakromsspiss. Derfor valgte hun til slutt å forlate klubben og flytte hjemover, da hun signerte for Avaldsnes før 2020-sesongen.

Hun understreker samtidig at perioden personlig betydde veldig mye for henne utenfor banen, der hun ble kjent med flere av sine beste venninner og også møtte kjæresten sin. Hun beskriver det som en veldig fin tid.

Stor interesse – avslo flere tilbud

Nå har Norheim lagt bak seg sin første sesong i Avaldsnes, og hun legger ikke skjul på at skadeoppholdet i Piteå preget henne særlig første halvdel av 2020-sesongen. Hun opplevde også å bli flyttet rundt i flere ulike posisjoner igjennom sesongen, men har nå omsider begynt å få kontinuitet i spissrollen hvor hun trives bedre med andre arbeidsoppgaver enn i Sverige.

For 22-åringen har det betydd mye å komme nærmere familie og føle seg hjemme, men hun poengterer også at det ikke var derfor at hun valgte Avaldsnes eller at hun ser på det som en nedtur – men at det var fordi hun ville det, og følte det var best for sin egen fotballkarriere.

Det manglet nemlig ikke på tilbud for den tidligere Lyon-proffen. Både Tottenham, Brighton og Birmingham skal alle ha kommet med et konkret tilbud på bordet. Selv visste hun for lite om hva klubbene hadde å tilby og deres nivå. Derfor falt valget til slutt på Avaldsnes – selv om det også skal ha vært interesse fra en kinesisk klubb med potensielt svært gode økonomiske betingelser å tilby.

På denne tiden var det Lena Tyriberget (nå U-landslagstrener) som var hovedtrener i Avaldsnes, og det var også hun som tok kontakt med Norheim. Norheim hadde tidligere blitt trent av Tyriberget på ulike aldersbestemte landslag og hadde allerede vært i kontakt med hun da hun dro til Piteå. Helt siden tiden i Klepp hadde hun hatt et godt inntrykk av Avaldsnes og deres store ambisjoner.

Lite visste hun imidlertid om at Tyriberget senere skulle forlate klubben for å bli U-landslagstrener igjen. I utgangspunktet var ikke planen at Norheim skulle spille spiss, men at hun skulle være enten midtstopper eller midtbanespiller. Norheim hadde snakket med nåværende trener Thomas Dahle før hun kom til klubben – og som defensiv midtbanespiller følte hun seg for langt nede i banen. Til slutt ble hun derfor flyttet opp som spiss, der hun denne sesongen er tiltenkt en fast rolle.

– Jeg har alltid spilt i ulike posisjoner og har aldri vært låst noen plass. Det er bra, men du får aldri kontinuitet i treningen om du skal spille overalt. Det er fotball, men ganske mye ulike ting som kreves i forskjellige posisjoner. Du får ikke trent ordentlig i én posisjon. Det er vanskelig å bli dritgod i fem posisjoner, det er lettere i én. Jeg er glad for at jeg bare spiller i én posisjon.

I Avaldsnes liker hun også at hun hver morgen får konkrete tilbakemeldinger fra trenerne om hva hun må gjøre bedre. Likevel har hun fortsatt en drøm å få oppleve utlandet igjen – og med utgående kontrakt vet hun ikke hva som skjer neste sesong.

– Det har jeg. De aller fleste som er unge og satser har et ønske om å komme til en storklubb, men det trenger ikke nødvendigvis å være i utlandet. Men i Norge er det ingen så store klubber. Om Vålerenga er på nivået til Wolfsburg og Lyon om fem år, er det like kult å være i Vålerenga. Det er ikke utlandet som er viktig, men det er der de store klubbene er.

– Slik jeg ser på det nå vil jeg gå til en klubb der jeg håper å få den rette utviklingen og blir satset på, med en spillestil som passer meg. Det viktigste er ikke navnet på klubben, men at jeg trives og kan utvikle meg.

– Hvilke råd ville du nå gitt til en 17 år gammel Andrea Norheim som reiste til Lyon?

– Det er en del. Jeg føler meg veldig mye smartere og fornuftig enn jeg gjorde da. Være mer som jeg er nå, nesten. Våge og prøve, ikke vær redd! Samtidig er ikke fotballen det viktigste i verden, det skal være kjekt og det tror jeg at jeg glemte litt da jeg var der. Jeg gjør dette fordi jeg synes det er kjekt, det blir så alvorlig og skummelt. Kanskje huske at det faktisk skal være kjekt.

Landslagsdrømmen

– Hva er målet på lengre sikt nå?

– Jeg vil komme på A-landslaget og prestere for laget jeg spiller for.

– Ser du på EM i 2022 som mulig?

– Kanskje jeg snakker for høyt, men jeg håper selvfølgelig det. Jeg føler at jeg har nivået inne til å klare det. Det handler om å få de siste tingene på plass, og jeg skal jobbe for det. Man vet aldri.

For til tross for at Norheim står med hele 62 kamper og 30 scoringer på aldersbestemte landslag, har A-landslagsdebuten latt vente på seg for jærbuen. Selv tenker hun ikke så mye på det, men foretrekker heller å fokusere på å gjøre jobben i Avaldsnes godt nok slik at hun en dag får muligheten.

Opplevelsene på U-landslagene er bare gode minner, der hun har vært fast siden debuten på J15-landslaget i 2014. I 2017 ble hun også toppscorer i J19-EM med sine to scoringer mot Spania i åpningskampen der Norge vant 2-0. Selv ler hun litt av det hele.

– Det er litt flaut for alle de andre som ikke scoret mer mål enn det. Vi vant 2-0 mot Spania der jeg scoret to mål. Jeg spilte ikke mot Sveits siden vi allerede hadde kvalifisert oss, men da tapte vi. Vi tapte semifinalen mot Tyskland og scoret ikke så mange mål, men det er alltid kjekt å bli toppscorer, humrer hun.

– Hva er du mest stolt over i løpet av din karriere?

– Alle høydepunktene er like kjekke. Det var en kjempefin tid i Lyon, jeg fikk oppleve så mye stort på så kort tid. Samtidig vant jeg serien med Piteå, og det var mer kjekt fordi jeg deltok mer og hadde en større rolle, der jeg var en av grunnene til vi vant. Lyon hadde nok vunnet om jeg ikke var der, så det var kjekt å føle at jeg har vært med på å føle at jeg bidro til at de vant, sier hun lattermildt.

Hun trekker også frem seieren mot Spania som ingen forventet med J19, bronse med J17 i EM og debutsesongen i Avaldsnes der også rogalendingene tok bronse som noen av høydepunktene i karrieren.

– Hvor er Andrea Norheim om fem år?

– Da er jeg 27… Da håper jeg å være på A-landslaget. Også vil jeg være i en skikkelig toppklubb og spille Champions League enten i Norge eller utlandet, samtidig som jeg er skadefri og trives med fotballen. Det håper jeg. Det er målet!