«En skremmende utvikling for landslaget»

• Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Tapet mot Portugal onsdag var nok en stor skuffelse for det norske landslaget – mot et lag som er nummer 29 på FIFA-rankingen. Norge er for ordens skyld nummer tolv.

Tapet var det første på seks kamper siden 0-7-ydmykelsen mot Nederland i fjor sommer. Da høres det kanskje ikke så ille ut? Men i mellomtiden har Armenia (10-0), Kosovo (3-0), Polen (0-0), Belgia (4-0), Albania (7-0) og Armenia (10-0) vært motstandere – lag som landslaget naturligvis skal være mange hakk bedre enn.

Før det fikk man testet seg på høyere nivå mot Nederland, Sverige og Tyskland – bedre rangerte lag på FIFA-rankingen. Resultat: 1-11 i målforskjell og tre av tre tap. Ikke bare var resultatene svake, men prestasjonene var skrekkelige og avstanden opp til de aller beste kanskje enda større enn man hadde trodd og fryktet.

Det skal riktig nok nevnes at Maren Mjelde, Guro Reiten og Caroline Graham Hansen var ute mot Nederland og Sverige.

Les også: Rosenborg-spilleren opplever å bli baksnakket som datteren til treneren

Hva har skjedd?

Hvor mange spillere presterer på sitt beste nivå på landslaget? Her snakker vi om et landslag bestående av spillere i Chelsea, Barcelona, PSG, Manchester United, Manchester City og Arsenal, bare for å nevne noen av klubbene. Og jeg vet at det er flere spillere i Toppserien som europeiske klubber ligger langflate etter å hente. Så hvorfor er man da ikke i nærheten av å kunne hevde seg mot bedre motstand?

I etterkant av kampene fikk Martin Sjögren forlenget kontrakten til etter VM i 2023. Det var noe som fikk flere til å reagere.

Det er ingen tvil om at VM i Frankrike var en gedigen suksess for kvinnefotball, norsk kvinnefotball og norsk fotball. Martin Sjögren klarte å samle landslaget etter EM-fadesen i 2017 på en imponerende måte. Sjögren har definitivt gjort en svært viktig jobb, både på og utenfor banen.

Men etter det har prestasjonene som nevnt stort sett vært svake. Og spørsmålene er mange.

Les også: Dette svarer Blakstad om prislappen, spilletiden og Manchester City-overgangen

Ukjente roller

Stort sett har det vært de samme spillerne som har fått muligheten fra start, selv om det i noen tilfeller har vært noen få utskiftninger i troppen til hver samling.

Spillere har veldig ofte blitt brukt i ukjente roller, deriblant Julie Blakstad som nå er lagets venstreback eller vingback om du vil. I kampen mot Belgia var det Guro Reiten (!), der også Karina Sævik ble brukt på motsatt side.

Verken i denne troppen til Algarve eller forrige samling mot Armenia og Albania, har det vært noen utpregede backer i troppen. Jeg sliter med å forstå at det skal være utviklende for landslaget å bruke spillere i roller de i utgangspunktet ikke spiller til daglig i sine klubber. Du får i alle fall ikke det beste ut av enkeltspillerne som det gjelder.

Samtidig sitter Marit Bratberg Lund hjemme i Bergen uten engang å ha blitt kalt opp i A-landslagstroppen. Etter å ha blitt kåret til årets spiller i Toppserien forrige sesong med utrolige 21 målpoeng fra sin vingbackposisjon. Hva mer skal hun gjøre for i det minste å få muligheten?

Eller hva med Emilie Woldvik som kan spille på begge sider? Hvorfor har hun plutselig blitt et sjeldent syn i troppen etter to meget solide sesonger i LSK Kvinner?

I 2020 ble Therese Sessy Åsland utelatt fra landslagstroppen i en periode hun ble kåret til månedens spiller i Sverige.

Dette skal ikke nødvendigvis handle spesifikt om hvem som burde spille eller hvem som burde være med. Men det jeg sliter med å forstå, er hvorfor formspillerne nesten aldri får en reell sjanse til å vise seg frem samtidig som spillere med gjerne få minutter på banen er foran i køen? Hvilke signaler sender dette til spillerne? Bør ikke landslaget være en plass for de spillerne som virkelig har gjort seg fortjent til det?

Klubben viktigere enn prestasjoner?

Men ikke minst: Hvor er oppfølgingen til de aktuelle spillerne som ligger i vannskorpa til landslaget? Selv har jeg snakket med mange aktuelle spillere for landslaget de siste årene som ikke har hørt noe om hva som må gjøres for å få bli med fra landslagssjefen. En landslagssjef som knapt er å se på toppseriekamper.

Når spillere da selv tror og spøker med at de må finne seg en utenlandsk klubb – gjerne i Sverige – for å få sjansen, begynner det å bli litt skremmende.

Er det viktigere å stå oppført med en utenlandsk klubb enn å prestere?

Jeg ønsker ikke å snakke ned noen spillere – på ingen måte – men holder det eksempelvis for Johanne Fridlund med at klubben heter Lazio og ikke Kolbotn – et lag som ligger nest sist i Italia og har vunnet én kamp denne sesongen? For jeg kunne aldri ha sett for meg å se henne i landslagstroppen om hun fortsatt hadde vært Kolbotn-spiller – uten at jeg skal mene om hun burde ha vært med eller ikke. Hun har levert solid i Norge de to siste sesongene.

I tillegg er det svært sjeldent at nye spillere i troppen faktisk får en mulighet i kamp til å vise seg frem. Det ender stort sett med den ene gangen før en annen spiller får teste noen treninger på neste samling.

Kritikken av prestasjonene og de kritiske spørsmålene har vært altfor få det siste halvannet året i mine øyne. Hvis man skal kunne snakke om like muligheter og lik dekning, bør dette også være en del av det. Sannsynligvis vil ikke alle like det, forståelig nok.

Det er ingen tvil om at landslaget har flere spillere i verdensklasse og fantastiske enkeltspillere. Det samme kan ikke sies om prestasjonene til laget. Det er for meg vanskelig å si hva som kjennetegner dette laget og hvordan man ønsker å fremstå på banen.

Les også: Ønsket ny rolle for å ta nye steg. Nå får LSK-juvelen ønsket oppfylt

På tide med en endring

Jeg hører nå flere og flere som ikke orker å tenke på landslaget eller se på landslaget fordi det alltid ender med det samme. Det blir uansett ikke gjort noen endringer. Flere virker å være i ferd med å miste troen og interessen.

Folk venter på de kritiske spørsmålene før det til slutt bare ender med at man bare aksepterer at det er «sånn».

Selv ser jeg virkelig ikke noen utvikling siden VM i 2019, jeg ser heller det motsatte. Slik det ser ut nå er det utenkelig for meg at Norge skal kunne gå videre etter gruppespillet i EM, hvor man med all sannsynlighet kommer til å møte enten Spania eller Tyskland.

Kommer man da bare til å akseptere at det ender med tap for et av disse lagene siden det er å forvente? Er det der vi bør være med alle disse talentfulle spillerne som nå finnes i Norge?

Hun bør være aktuell

For meg er det ingen tvil om at det haster med å gjøre en endring om man skal få ut potensialet til denne svært talentfulle generasjonen. Det er på tide at det stilles enda større krav og at det snart skjer en tydelig endring. Det er nok ikke å forvente at Norge skal være være helt oppe blant de beste lenger. Men det bør i alle fall være fullt mulig å kunne hevde seg i større grad.

I OL ble England ledet av vår egen Hege Riise. Hun ledet ENGLAND! Erstatteren er nå tilgjengelig i NFF-systemet som J19-landslagstrener. Det ligger vel i kortene at den tidligere LSK Kvinner-treneren blir erstatteren på et eller annet tidspunkt, selv om det torsdag ble et ydmykende 0-7-tap for Tyskland i Marbella.

Jeg håper at landslaget skal kunne heve seg mange hakk. Jeg er ganske sikker på at det skjer allerede på søndag mot Italia. Men jeg sliter med å se at dette laget skal kunne oppfylle sitt fulle potensial uten en endring. Hva er det å vente med?

Norge kommer selvsagt til å gå videre fra EM-gruppen i sommer, det er det ingen tvil om. Blir det da slik at det er godt nok og at et skifte vil bli for tett oppimot VM i 2023?

Det spørs om det ikke bør være din tur allerede nå, Hege.